Forrige fredag fikk jeg det triste budskapet at en god venn var gått bort; en snill, trofast, hengiven og morsom "dame" var ikke mer. Jeg har ikke sett henne på over fire år, men hun var i tankene mine helt til det siste. Faktisk trodde jeg ikke at jeg skulle kjenne at tårene presset på, at jeg skulle få klump i halsen og skjelvende stemme - men alt fikk jeg!
Nei, hun var ikke "berre ein hund", slik som gutten i Per Sivles novelle med samme navn opplevde at han Hall heller ikke var. Dette var damen som levde opp til navnet sitt: "Skøyerjente".
Et nydelig eksemplar av arten, både på innside og utside - selv om hun var full av "fant", sta som et esel og hadde sine helt egne meninger. Eller når hun var så langhåret at hun så ut som en stor, svart lodott...
Det var hunden som alltid så ut som hun smilte, både av ansikt og kroppsspråk.
En dame som var så kjælen og hengiven at hun knyttet seg til alle som hun møtte.
Rart å tenke på at det bittelille, svarte knøttet som ble hentet i Bergen, ble en gammel dame som til slutt måtte gi tapt.
Akkurat som om enda en dør til fortiden er blitt lukket igjen...
