Total makeover

Dagen i dag har vært viet den store og "totale makeover" hos Nina på Frisørloftet. Først ut var mor sjøl, og snakk om at hun trengte det. Slitte hårtuster, ettervekst fra en annen og mer suspekt verden, livløst og dødt hår - og O'skrekk! noen sølvaktige hårstrå som lyste mot meg i speilet.

I beste ukebladstil ser vi her forvandlingen fra grå morgen til glamorøs ettermiddag! Utrolig hva den dama kan utrette - that lady, Nina altså, works miracles!

Da jeg etter hvert skulle hente poden i barnehagen for hans makeover, var oppmerksomheten nesten litt plagsom. Fedrene satt i bilene, tutet og plystret, mens mødrene kokte av misunnelse og gav meg "det onde øyet". Nei, det er virkelig ikke enkelt å være så vakker og ettertraktet.

Prøv det den som vil!

Min Lille Mann var i utgangspunktet en særdeles sjarmerende og hårete, liten kar, men etter hårklippen ble han både sjarmerende og tøff. Mor og sønn dannet et slikt vakkert tablå da vi skred ut fra Nina og hennes magiske hender, at folk sukket henført da de så oss.

Nå i kveldstimene ligger mitt lille vidunder i sin søteste søvn, mens far sjøl har fått øynene opp for mor. Akkurat nå, i beste Tom Jones-stil, synger han

♫ "Sexbomb, sexbomb, you're a sexbomb" ♫ 

 til ære for meg, mens han vrikker på stumpen og blotter brystkassen...

Sannheten?

Eh, nei - så langt derifra! Joda, jeg har vært hos Nina i dag - hun har stusset litt og gitt meg noen få striper i håret, men dessverre kan hun ikke fjerne rynker eller gjøre meg 20 år yngre, enn så flink hun er. Utenfor barnehagen var det ikke en sjel, bare en liten kar som var skrekkelig glad for å se meg. Og det er i grunnen det beste komplimentet jeg noensinne kan få.

For ham er jeg like fin uansett hvordan jeg ser ut.

Og far sjøl? Det er nok fint lite serenader på ham, ja. Jeg er redd for at dersom han begynte å synge til ære for meg og vrikke på stumpen, ville jeg rømme gråtende ut på trammen, mens jeg ringte til de snille onklene med hvit frakk som kommer i musikkbussen.

♥ ♥ ♥

Nei, takke meg til en god frisør som forstår meg, hva jeg vil ha og hva som er best for meg, til www.picnik.com som med noen få minutters arbeid kan få meg rynkefri og med ferskenhud - og ikke minst for at jeg har en velsignet normal samboer og verdens herligste Lille Mann!





Det er sommer, det er sol og det er søndag.

Det kan ikke beskrives da jeg våknet i morges og kunne se solen! Ingen skoddebanker nedover fjellsidene, ikke regnbyger sidelengs inn fra Stadt - bare sol - sol - sol - og blå himmel.

Vel, så får det være at tallet var ensifret på temperaturmåleren, selv om poden og jeg var sommerkledte. Vi feiret på vår måte at sommeren var her, om så bare for i dag - for i morgen skal regnet komme...

"Malon" er skrekkelig viktig for en liten kropp når solen titter frem, helst inntatt på verandaen foran kjøkkenet - slik at han kan løpe ut på plenen og utforske innimellom.

Selvsagt er det viktig med væske også, selv om vannet i flasken like gjerne kan brukes til å vanne blomstene eller vaske mamma med.

Noen ganger er det veldig godt å kunne trekke seg tilbake og nyte tilværelsen litt gjemt for alle andre.

Men se, to baller ligger på plenen. Hvem venter de på, tro?

Latter og gledeshyl bryter stillheten når en liten gutt får spille fotball med mamma. Ja ja, det får så være at det er morsommere å kaste ballen på mammas akterspeil enn å sparke etter den!

Sol danner også skygger, og hva er ikke mer spennende enn å se hva lys og skygge kan lage. Kanskje et litt annerledes selvportrett?

Han kan være trassig, sta, sint og sur - men først og fremst er han den lille mannen i livet mitt som jeg virkelig ikke kan få nok av ♥♥♥

Turen gikk etterhvert til min svigermor, der samboeren min var i gang med å lage til tak over inngangspartiet. Jeg tok meg en runde i hagen og kikket på blomstene hennes. Så mange, så vakre. Det er en fryd å se på, særlig når jeg vet hvor lite flink jeg selv er.

✽Svigermors blomsterflor✽

Dagen ble avsluttet med fleecejakke, brennende kinn etter sol og vind og grillmat inntatt på kjøkkenet. Jo, det kan godt være det er sommer - men jeg synes Vårherre godt kan skru opp varmepumpa over Sunnmøre! ヅ

Treårstrassen og feriemodus

Første dag av en etterlengtet ferie er her. Meeen... Kjerringemnet og ferievarianten av meg er i dyp konflikt for øyeblikket. Kjerringemnet: "Skal du bare sitte der og ikke gjøre noe fornuftig? Du kan jo støvsuge, rydde, vaske klær osv.!!! Kan jo ikke bare sløve, vet du!" Ferievarianten: "Har jeg virkelig ferie? Jeg skal nyte dagen i dag og ikke gjøre noe fornuftig, bare nyte at jeg har ferie. Det er nok av dager til å gjøre alt annet på, som f.eks. i morgen!" Huff, snart tror jeg "emnet" og "varianten" bryter ut i krig, og da får jeg heller ta meg en tur ut og gjøre noe helt annet...

Som enhver annen mor er jeg umåtelig stolt av barnet mitt! Han er morsom, klok, undrende, god, kosete - you name it! En varm, liten klump i pysjamas med ufoer på som kryper tett inntil meg om morgenen, legger hodet til brystet mitt og skal se på "Drømmehagen" på Barne-TV. En god og myk kropp som passer så godt på fanget mitt, armer som legger seg rundt halsen min og et kinn som klemmer meg så hardt. Slike små stunder er så uvurderlige, så gode...

Eller så har vi morsomme stunder der vi kan le og fjase eller undre oss over ting vi finner og ting vi gjør. Jeg er så stolt over avkommet at hjertet nesten flommer over og jeg går i knestående av følelser for min Lille Mann.

Og så kan plutselig alt snu på et mikrosekund - mitt lille vidunder av en gutt er plutselig en illsint, liten furie som hylskriker, kaster ting og smeller med dører... Jeg står der som et tåpelig spørsmålstegn og nistirrer på det lille vesenet foran meg og lurer på hva som har skjedd! Det er ikke mulig å nå gjennom og prøve å snakke fornuft til han - han er så sint at tårene renner, han hikster, blir enda mer sint og går nærmest i oppløsning foran meg.

Joda, det er treårstrassen som har satt inn med alt den har å oppdrive! Jeg tror at noen barn kanskje er født med trassen, slik Lille Mann er det - for her snakker vi om en liten kar som har visst hvor skapet skal stå siden han åpnet øynene for første gang og så sitt moderlige opphav. Dette har aldri vært en gutt som forsiktig har sagt ifra, det har vært bånn gass fra dag 1. Men nå... Hjelpe og trøstes!!! Nå skjønner han mer, kan uttrykke seg mer - og gjett om det merkes.

Men jeg må innrømme at jeg synes skrekkelig synd på ham også, for jeg ser meg selv så godt igjen i ham. Jeg husker dette skrekkelige sinnet som kunne overmanne meg; så sint jeg ble når ingen skjønte, eller ville skjønne meg. Det jeg husker best og som gjør mest vondt å se på min lille, sinte gutt, er når sinnet blir for sterkt og det går over i tårer. Åh, som jeg husker det!!! Husker så vondt det var at tårene kom, at jeg ikke greide å uttrykke meg lenger - at jeg tapte ansikt. Jeg husker jeg ønsket at jeg kunne være iskaldt rasende, at de hersens tårene skulle holde seg vekke, at jeg kunne "vinne" for en gangs skyld. Men jeg "tapte" alltid og løp gråtende fra situasjonen; sint for det som hadde skjedd og sint på meg selv for at jeg endte opp i tårer. Nei, det er ikke søtt, det er ikke morsomt - det er en skrekkelig vond følelse, og særlig for et lite barn.

Det er jammen meg ingen enkel sak å være treåring, ha sin egen vilje, prøve den ut og kjenne seg sint, misforstått og forulempet for den minste ting. Ikke alltid like enkelt for foreldre heller når den herlige treåringer går fra kosete i det ene sekundet til noe som er som tatt fra "Eksorsisten" i neste! Jeg trøster meg med ordene til en kollega, da jeg sukket utmattet en morgen over eksplosive små gutter: "Eg trur at dei som tek det ut i treårstrassen, vert rolige som tenåringar!" Jeg kjøper den!!!

Min lille due

Noen dager kommer bittersøte minner så sterkt frem;

minner om et bittelite jenteknøtt ...

Verdens sterkeste lille knøtt som kjempet så hardt.

Et lite, nydelig jentebarn, min lille due.

Minner om en varm, bitteliten kropp mot huden min.

Et avtrykk, et spor ved hjertet mitt som aldri vil viskes vekk.

Savnet som kan komme som en voldsom bølge en helt vanlig tirsdag

og minne meg på hva jeg mistet - men også

hva jeg hadde...

Konfirmasjon

I går var det duket for konfirmasjon til en nydelig, flink og kreativ jente; "tantebarnet" mitt og søskenbarn til lille poden min på farssiden.

Skodda hang lavt nedover fjellene, noe som kunne ha gjort den mest positive nedtrykt - men i går var slike ting glemt.



Lille poden debuterte som "kirkegjenger" i går. Han var altså godt rundet tre år før han satte sine bein i kirken. Og han levde virkelig opp til å være "Propellus"; fars ører , mors nese, tantes rygg fikk gjennomgå osv. osv. Det er ikke lett å ha lopper i blodet og skulle sitte stille og høre på en mann som snakker en hel masse uforståelig, synger litt innimellom og vifter med armene. Det hjalp ikke en gang at mamma lovet at det skulle komme inn en mann med kjole og bestikkelser med tyggegummi - tålmodigheten var slutt lenge før det startet. Vi var svette alle mann da det hele var over!!

Stor gratulasjon til ei kjempeflott jente!





Deretter var det middag og et kakebord som kunne fått enhver konditor med selvrespekt til å gråte av å komme til kort. Begynner å skjønne at på Sunnmøre er det minst 2 kaker til hver i selskap - for et sånt kakebord har jeg aldri sett maken til...

Poden fikk springe av seg alt av lopper sammen med søskenbarna. Det er ikke noe større enn å få leke med fetteren sin på farssiden! Beundringen når han ser sitt store idol er rent rørende. Det får meg til å huske hvordan jeg så opp til mine kusiner da jeg var liten...

Disse foreldrene kan med rette være stolte av datteren sin. Tusen takk for at vi fikk være med å feire den flotte dagen med dere!!!



Husmoremne in spe?

Noen ganger kan den viltre"husmora" i meg slå til! Jeg vasker og baker, ordner og styrer så det nesten er litt nifst. Plutselig ser jeg min mor i meg selv; jeg gjør jo akkurat slik som hun alltid gjorde da jeg var liten - og som jeg ALDRI skulle gjøre når jeg ble "stor".

Jeg skulle bli superkul, blåse en lang og intens marsj i hybelkaniner (skulle jo ha viktigere ting å gjøre i livet enn å springe etter et par kull av sorten med støvsuger og vaskekost), ha et utrolig interessant liv som utøver innen noe skrekkelig kreativt og konsentrere meg om meg selv og mine interesser. Ehhhh... Etter å ha fått tildelt mine år over baken, ser jeg at jeg ikke ble slik jeg fantaserte om å bli i tenårene.

Men er jeg misfornøyd med det? Overhodet ikke! Livet er mer enn å blogge om "dagens outfit" fra en eller annen svindyr motebutikk, eller blogge om dagens treningsrunde iført rosa tights og perfekt sminke. Her er alltid "dagens outfit" det som lå nærmest i skapet, treningsrundene er å springe etter en propell av en treåring, svinge vaskekosten og lignende. Livet er også blitt mer enn å bare ta hensyn til meg selv! Neida, jeg lar ikke meg selv forfalle (håper jeg) - jeg har også arvet min del av forfengelighet av min mor - eller lar mine interesser ligge for å stå på pinne for andre. Jeg tar mine pustehull, selv om de ikke er så hyppige som jeg noen ganger kunne ønske. Det handler om prioriteringer, og akkurat nå er prioritering nummer 1 min lille Propellus av en gutt på tre år. Jeg ønsker at han skal føle den tryggheten jeg alltid kjente da jeg vokste opp, få like gode minner som jeg sitter igjen med fra barndommen - at min lille mann i livet skal bære med seg alle de gode tingene jeg har fått med meg fra mine foreldre.

Søndag var en dag da husmoren i meg kom litt i konflikt med laidback mamma. Det begynte sterkt med å bake rundstykker etter frokost. Egentlig skulle jeg stått tidligere opp og hatt de ferdige til frokost, men... Formiddagsmat må jo alle ha!!!

Nam nam - nystekte rundstykker av typen "kast-oppi-melsorter-og-håp-på-det-beste"!

Neste program på posten var klesvask siden det var utmerket klestørk ute. Ingenting slår lukten og følelsen av klær som har hengt ute. Midt i andre maskin, mens poden fortsatt satt i pysjamas og så på "Katten med hatten", ser jeg noen komme tuslende oppover veien til oss. En venninne med begge ungene kom. Full fart ut av pysjamas og ut i solen. Og der satt vi på verandaen, drakk kaffe, skravlet om alt mellom himmel og jord, mens ungene sprang i hagen, syklet, spiste is, drakk saft, fant meitemark og kranglet litt innimellom. Superhusmoren i meg minnet meg stadig om klesvasken, men jeg valgte å overhøre henne. Mye viktigere, faktisk, å få snakke og la ungene få boltre seg.

Etter at de var dratt, kom det mer tøy opp på snoren og de ferske rundstykkene ble påsmurt og fortært på verandaen sammen med far sjøl i huset. Litt mer frem og tilbake - og så en liten snartur inn til besteforeldrene for å hente noe.

Lørdag var en barnehagekompis av poden på besøk og vi ble invitert på grillmat på søndag, så etter besøket hos besteforeldrene gikk turen dit. Ikke direkte, for vi visste ikke heeelt hvor det var. Mye fin natur i nærområdet, ja. Samt småiltre damer som nesten vil ha betaling fordi vi er på "privat vei, snøft!". Ja ja, har de ikke mer å henge seg opp i, får de bare stå der og være iltre for min del.

Vi hadde en kjempetrivelig ettermiddag/kveld ute. Grillmat, lek, samtaler... Og superhusmoren hadde heldigvis tatt ferie (selv om jeg hørte hun murret litt i bakhodet på meg). Guttene koste seg i hverandres selskap, lo så de hikstet, hostet og hikket. Spiste grillede pølser, potetgull og skravlet i munnen på hverandre.

En liten tass, varm av sol og mett av grillmat og opplevelser fikk lagt seg og sovnet momentant. Javel da, så fikk han ikke badet den dagen, klærne ble ikke vasket og jeg fikk ikke gjort alt jeg hadde planlagt. Men jeg fikk vært der gjennom hele dagen for min lille mann og kanskje vært med på å gi han en god opplevelse han vil bære med seg gjennom livet. Og det er da tross alt viktigere enn alt annet?

Lopper i blodet

Etter to dager i "isolasjon", våkner loppene i blodet til en liten gutt til livet igjen. Hopp og sprett er greit, men ikke inne! Det kan være surt og småkaldt, men ut må vi. Ut og få av oss litt energi. Dra på oppdagelsesferd.

I en grøftekant kan vi finne masse å forske på. En edderkopp, steiner... kanskje plukke blomster til mamma?

En smørblomst... Liker mamma smør, tro? Lubne barnehender river en smørblomst med kraft fra stengelen, klistrer den flat mot mammas hake. Joda, mamma liker smør!!!







Klart vi må gå en tur også. Ned og se på båtene, rope til måkene. Det er så mye å se på, fundere over, oppdage Noe nytt, noe husker man fra tidligere småturer samme vei.

Flotte blomster, store og små, står langs ruten vi tar. Inger Hagerup sier det på sin måte.

En stige kan føre så mange veier - strakt til himmels eller over gjerdet. Men er gresset grønnere på andre siden??...

Nede ved strandkanten står sjøbodene, noen nye og noen gamle. Når mørket faller på og vi andre sover, våkner de da til liv, tro? Snakker og synger, slik som sjøbodene i filmene til redningsskøyta "Elias"...



Den lille gutten og havet. Hva slags tanker står du med, Lillemann? Lurer du på hvor havet stopper? Eller om krabbene og sneglene har gått hjem for å spise middag? Kanskje lurer du bare på når skoene blir våte?

En liten, lubben hånd tar min. Vi tusler sakte, men sikkert hjem. En oppdagelsesferd er over. Men du, at du ble rasende og sinna og brølte så høyt at naboene kikket ut av vinduene - det forteller vi ingen...

La chica està en la calle, syke smågutter og motivasjon på prøve.

Skal man være kryptisk i overskriften, må jo dette kvalifisere? Eller???

Mitt lille "spanske utbrudd" skyldes en hyggelig telefon fra min hyggelige sjef i dag. Har ikke undervisning på onsdager, så da tenkte jeg at jeg tok dagen i dag hjemme og heller gjorde ferdig såkalt "administrativt arbeid". Som sagt, så gjort! Så satt jeg da der, klappet meg selv fornøyd på skulderen, skrøt litt innvendig og gliste for at alt er ferdig, da telefonen ringte. Sjefen min!!! Min første tanke: "Har jeg gjort noe galt?" Idiotisk tanke, men sånne tanker popper opp når sjefer ringer hjem - akkurat som at jeg greier å se skyldig ut når jeg går gjennom tollen, selv når jeg ikke har et snev av alkohol eller tobakk med meg... Eller blir litt smånervøs når jeg ser onkel Politi på veien, selv om jeg holder hastighet, har på sikkerhetsbelte, er sikret både foran og bak og alle lys (bortsett fra det i topplokket i akkurat det øyeblikket) virker. En psykolog ville sikkert kalt det angst for autoriteter... Men fra psykologisk snikksnakk tilbake til telefonsamtalen. Det er plukket opp at i ungdommen min, langt tilbake i de tider da mobiltelefoner var store som hus, luggene høye, maskaraen blå og mohairgenser nedi jeansen - altså for skrekkelig lenge siden, lærte jeg spansk på gymnaset. To intense år med en knallgod lærer gjør at jeg fortsatt kan lese spansk så det suser, men jeg har glemt det meste av vokabularet!!! For å kunne undervise i spansk i grunnskolen, er man nødt til å ha "formell kompetanse" - altså grunnfag. Kunne jeg tenke meg å ta den kompetansen fordelt over 2 år?? Fra målløs, til babling, til nokså sikker, til ganske jublende. Jeg har faktisk lyst å øke kompetansen til litt mer enn "la chica està en la calle" (jenta står i gata), "que ha en el bolso?" (hva har De i vesken?) og "he oblidado el pasaporte" (jeg har glemt passet mitt). Jo mer jeg tenker på det, dess mer lyst har jeg til å kaste meg over bøker og lære litt igjen. Selv om det eksisterer en eksamen langt der fremme... Og skal jeg få gjort noe, er nå sjansen jeg har til det før lille N begynner på skole. Tror faktisk jeg kommer til å takke ja pr. i dag. Litt gira nå, kjenner jeg. Bare å børste støv av "gammel og glemt" kunnskap og sette i gang. Tror ikke "Marcelino pan y vino" blir den første boka jeg går i gang med, selv om den ligger i Kristiansand og "venter" på meg.

I går ble poden hentet i fra barnehagen og var litt småslapp - og greide å sovne midt under "Kaptein Sabeltann"-sangen på Youtube, selv om ho mor sjøl sang så det ljomet i heimen "hei og hå, snart er skatten vår". Det er nemlig litt av en bragd å sovne når jeg synger!!! I tillegg ville gutten bare gå og legge seg utpå kvelden. Fikk han i barnehagen i dag, selv om jeg var i sterk tvil. Og joda, ca. kl. 13 ringte telefonen om at en gutt ikke var helt i form. Det var liksom ikke den gutten de kjente som satt der og så sløv og bortreist ut. Fikk hentet lille poden og sa at vi skulle ned på butikken en tur. Skjønte vel at det ikke var særlig sprekt da han ikke ville ha egen vogn, sovnet da jeg betalte varene og har sovet på sofaen siden vi kom hjem. Lille Gullet er gjennomsvett, kaldsvetter noe skrekkelig, og er helt borte vekk. Hans moderlige opphav er like borte vekk - av bekymring... Her går sjukene virkelig på omgang og i reprise!

Til slutt: motivasjon på prøve? Ja, det var da denne muffinstoppen som er blitt som en stor bolledeig over beltet. Oooops, sa jeg skjelvende i dag da jeg troppet opp på vekten og ble sporenstreks uvenn med den! Ikke rart at ting har strammet litt i det siste, så fra i går er det nå kun sunne ting som skal over mine lepper og ned i magen. Jeg vet at det ligger 4 After Eight i kjøleskapet og roper navnet mitt, og leter jeg, er det sikkert andre ting som også vil lokke på meg - men jeg prøver standhaftig å overhøre ropingen og lokkingen. Har sittet og siklet lenge på en hjemmeside for veganere (!) der det ligger så mange lekre og lokkende oppskrifter at jeg blir helt mør. Veganer? Ja, for en med egg- og melkallergi er dette en side "Made in Heaven", med så masse god mat tilberedt helt uten melk og egg. Kan nevne kirsebæris, hjemmelagede knekkebrød, banancookies, browniecupcake med kirsebær, frokostmuffins og vafler uten egg. Og i tillegg de bildene som gjør at man nesten får lyst til å ta en jafs av PC'en! Ikke akkurat til stor hjelp når det gjelder kaloruskene!!! Får heller være takknemlig for at jeg bor på et såpass lite sted at alle ingredienser som skal til, ikke er å finne i butikkene her. Ikke så godt at det ikke er godt for noe - eller noe sånt...

Lille Gullet, syk og trøtt.