Berre ein hund???

Forrige fredag fikk jeg det triste budskapet at en god venn var gått bort; en snill, trofast, hengiven og morsom "dame" var ikke mer. Jeg har ikke sett henne på over fire år, men hun var i tankene mine helt til det siste. Faktisk trodde jeg ikke at jeg skulle kjenne at tårene presset på, at jeg skulle få klump i halsen og skjelvende stemme - men alt fikk jeg!

Nei, hun var ikke "berre ein hund", slik som gutten i Per Sivles novelle med samme navn opplevde at han Hall heller ikke var. Dette var damen som levde opp til navnet sitt: "Skøyerjente".

Et nydelig eksemplar av arten, både på innside og utside - selv om hun var full av "fant", sta som et esel og hadde sine helt egne meninger. Eller når hun var så langhåret at hun så ut som en stor, svart lodott...

Det var hunden som alltid så ut som hun smilte, både av ansikt og kroppsspråk.

En dame som var så kjælen og hengiven at hun knyttet seg til alle som hun møtte.

Rart å tenke på at det bittelille, svarte knøttet som ble hentet i Bergen, ble en gammel dame som til slutt måtte gi tapt.

Akkurat som om enda en dør til fortiden er blitt lukket igjen...

Søndagsturer på micro-, macro og mesonivå.

Overskriften er en hilsen til min gode venninne Anne-Lise, fra den gang vi gikk på lærerhøgskolen og prøvde å holde ivrige beilere på en pianobar fra livet med å snakke "vanskelig"! ☺

En søndagstur kan være så mangt. Disse tre siste søndagene har vist akkurat dette...

Med begreper lånt fra pedagogikkens verden - det som handler om sosiale relasjoner (med fare for at enkelte kan falle av lasset allerede her..) - har jeg funnet ut hvordan jeg best kan forklare dette.

I dag har søndagsturen, i hvert fall for min del, vært ganske så på micronivået. Det har ikke vært lange turene på meg - kjøkken, stue og ellers rundt i huset uten de altfor store utmattelser av noe slag. Jeg vil ikke påstå det er for jeg er skrekkelig lat - heller fordi jeg er så forkjølt, sammen med resten av familien, at vi høres ut som en gjeng gamle kråker med kronisk hoste alle tre. Og da er ikke de store utskeielser så veldig fristende akkurat, som å dra altfor langt fra alle fasiliteter et hus kan oppby...

For to uker siden hadde vi en tur på macronivå, altså i nærområdet her vi bor. Det kan være spennende nok det, særlig med innlagt besøk på brannstasjonen siden far sjøl jobber litt som brannmann.

Eller en tur ned i fjøra for å se om krabba fortsatt bor der, om måsene er like sinte eller det har skjedd noe helt nytt og revolusjonerende siden sist.

En tusletur i nærområdet innebærer også besøk i sentrum - med laksen (!) som hovedattraksjon...

Nesten hjemme traff vi denne gjengen:

Forrige søndag ble da, for den som ikke har gjettet det, på mesonivå. Turen gikk inn i fjorder og daler her på Sunnmøre. For å si det sånn, i strålende solskinn er det vel ikke en plass som er vakrere enn akkurat her.

Norangsdalen er et fantastisk sted, intet mer eller mindre. For å lese mer om dette stedet, anbefales det å gå inn HER.

Vi møtte også litt innfødte her:

Ved Lygnstølsvatnet kan man fremdeles se rester av husruiner og steingarder som ble tatt av raset i 1908 og ligger under vann nå...

Ved enden av vannet ligger Gange Rolv, en bautastein som kom med raset, og viser hva naturen er i stand til.

Neste stopp på turen var Hotel Union Øye; et ærverdig gammelt hotell med masse historie. Mer om dette hotellet kan du lese HER.

Det sies at det spøker der...

Vi spiste en nydelig lunsj - entrecôte med tilbehør, før vi tuslet ut i hagen og kikket oss rundt i det fantastiske landskapet. Tenk å bli satt over hundre år tilbake, da ladies og lorder fra England var på besøk, hest og kjerre langs veien... Jo, jeg kunne levende forestille meg dette da vi gikk rundt i hagen.

Men brått var følelsen av å være satt tilbake i tid brutalt over. For hva var det vi fant bak huset??? Poden ville gjerne ha det med seg hjem... Kanskje litt stort å ha på gutterommet?

På fergekaien på hjemvei var det tydelige tegn på at høsten er kommet

Ja, og sånn går nå søndagene her i huset; små turer og store turer - alle er like mye verd. Det viktigste er at vi er sammen om det og lager gode minner sammen. Så får det være at høstforkjølelsene river og sliter litt i oss...

Hverdagslykke

Et liv består av flest hverdager og i de hverdagene er det om å gjøre å finne små "lommer" av lykke - av hverdagslykke.

"Wake up and smell the roses!" som de sier på "utanlandsk"...

Vi higer og jager avsted, fortere og fortere - alt skal være så effektivt at vi glemmer de små øyeblikkene som gjør oss så fornøyde, så glade, så lykkelige. Og jeg er intet unntak!!! Vi tror at lykken er noe stort som skal komme å feie oss av banen med følelser, men glemmer at det er de små tingene i livet som til sammen kan gjøre oss til et ganske så lykkelig menneske.

Hva er hverdagslykke for meg?

Det kan være å ha tid til å nyte en god frokost med noe jeg virkelig liker; som grove frokostmuffins, hjemmelagede knekkebrød med eplemos og en god kopp kaffe.

For andre kan det være å få et halvt minutt i fred sammen med Primboksen...

Et lite stykke lykke er også å ha en god venn å spise frokost sammen med.

For ikke å snakke om den deilige lykkefølelsen det er å stjele en kos fra en god venn.

Nyvasket sengetøy på snora som lukter herlig av sol og vind når man skal legge seg, gjør at man trekker et lykkelig sukk før man sovner.

Bare tær i sandaler på solvarm asfalt. Herlig!

Lykter utenfor inngangsdøren for å lyse opp mørke kvelder...

En hvitmalt benk i hagen, der man kan sette seg i skyggen og nyte en kopp kaffe om det skulle passe seg slik.

Å dra til en venninne en lørdag formiddag og la ungene leke sammen. Lykken kan jo være så enkel som en kjøretur i en rød Ferrari...

... eller hoppe på trampoline alt man orker!

Et stort stykke hverdagslykke er å kunne innrede fra småbarnsrom til rom for "store gutter". Å kunne anskaffe stor seng og gjøre en, tross alt, liten gutt utrolig glad.

Den største glede du selv kan ha, er å gjøre andre glad!

Men den ultimate lykkefølelsen, uansett hverdag, fest eller ferie, er når en sliten og trøtt, liten gutt etter en lang solskinnsdag i barnehagen, legger den gode, myke armen rundt halsen min, plasserer et vått kyss på kinnet og sier til meg:

"Du e den beste mamma ej vet om!" ♥ ♥ ♥ 

Bakstekone

Jeg har fått en ny "hobby" - jeg baker! Med egg- og melkeallergi vil nok mange tro at det ligger vesentlige hindringer i veien for å få godt bakstverk, men den gang ei!! Jo, altså noen ganger går det ikke helt etter planen...

Min nye "dille" er hjemmebakte knekkebrød. Minst en gang i uken må jeg bake disse utrolig gode knekkebrødene - og heldigvis får jeg ha dem helt i fred. Når de er nystekte kan Lille Mann smake litt, men ellers påstår han, som sin far, at det ikke er knekkebrød - for "de e issje sjøpt i butikken!". Min samboer mener det er for mye frø og "knotter" i dem, kaller dem sponplater og vil av rent prinsipp ikke smake på dem. Desto mer på meg! Oppskriften, som er latterlig enkel, finnes HER. Anbefales!!!

Men i dag hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle bake foccaccia og grove frokostmuffins. Forrige uke fant jeg en oppskrift, som var så enkel at det kunne nesten ikke være sant. Så jeg prøvde... Total miss, for å si det mildt. Ikke tro at dette kjerringemnet gir opp, så nok en gang skulle jeg prøve samme oppskrift, men forandre litt på steketemperatur og tid.

Foccaccia

Det begynte bra...

Dette kan da ikke gå galt?

Med olivenolje og Maldonsalt på toppen. Dette ser virkelig ikke dumt ut!

Vel, nok en mislykket foccaccia! Rårander inni og helt merkelig - nei, den oppskriften tror jeg at jeg med god samvittighet kan "arkivere" samme plass som dette resultat: i søppelbøtta.

Forrige uke gikk jeg til anskaffelse av en foodprosessor. Sjekk de linjene!

Funket gjorde den som bare det, da jeg omsider hadde fiklet, lest bruksanvisning og fiklet litt til. Dette var saker, ja.

La mannfolka bare ha sine duppeditter i garasjen, dette er da en mye morsommere duppeditt!

Grove frokostmuffins

Så var det på tide å bake disse gode muffinsene. Oppskriften er "stjålet" fra http://vegetarbloggen.wordpress.com og HER er den "profesjonelle" måten å gjøre det på. Og her er min...

Jeg brukte eplemos med biter i til syltetøy siden det er kanel i røren. Epler og kanel sammen = kjempegodt, synes jeg.

Denne gangen kan jeg ikke klage på resultatet. Ganske så sunt også, vil jeg tro.

De smakte godt - bare så det er sagt!!!

I går fikk endelig Lille Mann støttehjul på sykkelen han fikk før ferien. Den er arvet etter fetteren, og bare det gjør at sykkelen er "sjempekul!". I går hadde han fortalt til alle i barnehagen at når han kom hjem, skulle han sykle på sykkel med støttehjul!!! Tidenes lykkeligste gutt trødde rundt på gårdsplassen foran garasjen, trødde og styrte - og fikk jammen meg sitt moderlige opphav også til å sykle på sin sykkel.

Som voksen må man jo gå foran som det "godt forbilde" og da må selvfølgelig meg mor sjøl også bruke hjelm når hun sitter på sykkelen. Om naboene tror det har klikket for meg her jeg sykler rundt og rundt og rundt foran garasjen med rød hjelm på hodet, er mye mulig. Ja ja. La gå, som Kjell "Biggen" Bigset sier.