Jeg skulle bli superkul, blåse en lang og intens marsj i hybelkaniner (skulle jo ha viktigere ting å gjøre i livet enn å springe etter et par kull av sorten med støvsuger og vaskekost), ha et utrolig interessant liv som utøver innen noe skrekkelig kreativt og konsentrere meg om meg selv og mine interesser. Ehhhh... Etter å ha fått tildelt mine år over baken, ser jeg at jeg ikke ble slik jeg fantaserte om å bli i tenårene.
Men er jeg misfornøyd med det? Overhodet ikke! Livet er mer enn å blogge om "dagens outfit" fra en eller annen svindyr motebutikk, eller blogge om dagens treningsrunde iført rosa tights og perfekt sminke. Her er alltid "dagens outfit" det som lå nærmest i skapet, treningsrundene er å springe etter en propell av en treåring, svinge vaskekosten og lignende. Livet er også blitt mer enn å bare ta hensyn til meg selv! Neida, jeg lar ikke meg selv forfalle (håper jeg) - jeg har også arvet min del av forfengelighet av min mor - eller lar mine interesser ligge for å stå på pinne for andre. Jeg tar mine pustehull, selv om de ikke er så hyppige som jeg noen ganger kunne ønske. Det handler om prioriteringer, og akkurat nå er prioritering nummer 1 min lille Propellus av en gutt på tre år. Jeg ønsker at han skal føle den tryggheten jeg alltid kjente da jeg vokste opp, få like gode minner som jeg sitter igjen med fra barndommen - at min lille mann i livet skal bære med seg alle de gode tingene jeg har fått med meg fra mine foreldre.
Søndag var en dag da husmoren i meg kom litt i konflikt med laidback mamma. Det begynte sterkt med å bake rundstykker etter frokost. Egentlig skulle jeg stått tidligere opp og hatt de ferdige til frokost, men... Formiddagsmat må jo alle ha!!!
Nam nam - nystekte rundstykker av typen "kast-oppi-melsorter-og-håp-på-det-beste"!
Neste program på posten var klesvask siden det var utmerket klestørk ute. Ingenting slår lukten og følelsen av klær som har hengt ute. Midt i andre maskin, mens poden fortsatt satt i pysjamas og så på "Katten med hatten", ser jeg noen komme tuslende oppover veien til oss. En venninne med begge ungene kom. Full fart ut av pysjamas og ut i solen. Og der satt vi på verandaen, drakk kaffe, skravlet om alt mellom himmel og jord, mens ungene sprang i hagen, syklet, spiste is, drakk saft, fant meitemark og kranglet litt innimellom. Superhusmoren i meg minnet meg stadig om klesvasken, men jeg valgte å overhøre henne. Mye viktigere, faktisk, å få snakke og la ungene få boltre seg.
Etter at de var dratt, kom det mer tøy opp på snoren og de ferske rundstykkene ble påsmurt og fortært på verandaen sammen med far sjøl i huset. Litt mer frem og tilbake - og så en liten snartur inn til besteforeldrene for å hente noe.
Lørdag var en barnehagekompis av poden på besøk og vi ble invitert på grillmat på søndag, så etter besøket hos besteforeldrene gikk turen dit. Ikke direkte, for vi visste ikke heeelt hvor det var. Mye fin natur i nærområdet, ja. Samt småiltre damer som nesten vil ha betaling fordi vi er på "privat vei, snøft!". Ja ja, har de ikke mer å henge seg opp i, får de bare stå der og være iltre for min del.
Vi hadde en kjempetrivelig ettermiddag/kveld ute. Grillmat, lek, samtaler... Og superhusmoren hadde heldigvis tatt ferie (selv om jeg hørte hun murret litt i bakhodet på meg). Guttene koste seg i hverandres selskap, lo så de hikstet, hostet og hikket. Spiste grillede pølser, potetgull og skravlet i munnen på hverandre.
En liten tass, varm av sol og mett av grillmat og opplevelser fikk lagt seg og sovnet momentant. Javel da, så fikk han ikke badet den dagen, klærne ble ikke vasket og jeg fikk ikke gjort alt jeg hadde planlagt. Men jeg fikk vært der gjennom hele dagen for min lille mann og kanskje vært med på å gi han en god opplevelse han vil bære med seg gjennom livet. Og det er da tross alt viktigere enn alt annet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar