Treårstrassen og feriemodus

Første dag av en etterlengtet ferie er her. Meeen... Kjerringemnet og ferievarianten av meg er i dyp konflikt for øyeblikket. Kjerringemnet: "Skal du bare sitte der og ikke gjøre noe fornuftig? Du kan jo støvsuge, rydde, vaske klær osv.!!! Kan jo ikke bare sløve, vet du!" Ferievarianten: "Har jeg virkelig ferie? Jeg skal nyte dagen i dag og ikke gjøre noe fornuftig, bare nyte at jeg har ferie. Det er nok av dager til å gjøre alt annet på, som f.eks. i morgen!" Huff, snart tror jeg "emnet" og "varianten" bryter ut i krig, og da får jeg heller ta meg en tur ut og gjøre noe helt annet...

Som enhver annen mor er jeg umåtelig stolt av barnet mitt! Han er morsom, klok, undrende, god, kosete - you name it! En varm, liten klump i pysjamas med ufoer på som kryper tett inntil meg om morgenen, legger hodet til brystet mitt og skal se på "Drømmehagen" på Barne-TV. En god og myk kropp som passer så godt på fanget mitt, armer som legger seg rundt halsen min og et kinn som klemmer meg så hardt. Slike små stunder er så uvurderlige, så gode...

Eller så har vi morsomme stunder der vi kan le og fjase eller undre oss over ting vi finner og ting vi gjør. Jeg er så stolt over avkommet at hjertet nesten flommer over og jeg går i knestående av følelser for min Lille Mann.

Og så kan plutselig alt snu på et mikrosekund - mitt lille vidunder av en gutt er plutselig en illsint, liten furie som hylskriker, kaster ting og smeller med dører... Jeg står der som et tåpelig spørsmålstegn og nistirrer på det lille vesenet foran meg og lurer på hva som har skjedd! Det er ikke mulig å nå gjennom og prøve å snakke fornuft til han - han er så sint at tårene renner, han hikster, blir enda mer sint og går nærmest i oppløsning foran meg.

Joda, det er treårstrassen som har satt inn med alt den har å oppdrive! Jeg tror at noen barn kanskje er født med trassen, slik Lille Mann er det - for her snakker vi om en liten kar som har visst hvor skapet skal stå siden han åpnet øynene for første gang og så sitt moderlige opphav. Dette har aldri vært en gutt som forsiktig har sagt ifra, det har vært bånn gass fra dag 1. Men nå... Hjelpe og trøstes!!! Nå skjønner han mer, kan uttrykke seg mer - og gjett om det merkes.

Men jeg må innrømme at jeg synes skrekkelig synd på ham også, for jeg ser meg selv så godt igjen i ham. Jeg husker dette skrekkelige sinnet som kunne overmanne meg; så sint jeg ble når ingen skjønte, eller ville skjønne meg. Det jeg husker best og som gjør mest vondt å se på min lille, sinte gutt, er når sinnet blir for sterkt og det går over i tårer. Åh, som jeg husker det!!! Husker så vondt det var at tårene kom, at jeg ikke greide å uttrykke meg lenger - at jeg tapte ansikt. Jeg husker jeg ønsket at jeg kunne være iskaldt rasende, at de hersens tårene skulle holde seg vekke, at jeg kunne "vinne" for en gangs skyld. Men jeg "tapte" alltid og løp gråtende fra situasjonen; sint for det som hadde skjedd og sint på meg selv for at jeg endte opp i tårer. Nei, det er ikke søtt, det er ikke morsomt - det er en skrekkelig vond følelse, og særlig for et lite barn.

Det er jammen meg ingen enkel sak å være treåring, ha sin egen vilje, prøve den ut og kjenne seg sint, misforstått og forulempet for den minste ting. Ikke alltid like enkelt for foreldre heller når den herlige treåringer går fra kosete i det ene sekundet til noe som er som tatt fra "Eksorsisten" i neste! Jeg trøster meg med ordene til en kollega, da jeg sukket utmattet en morgen over eksplosive små gutter: "Eg trur at dei som tek det ut i treårstrassen, vert rolige som tenåringar!" Jeg kjøper den!!!